Det var en mørk og regntung aften i 1988. Jeg grep begjærlig om den nyervervede Hubba Bubba-pakken. Jeg så fram til å leske meg med smaken av klebris lakris, og glemte for en stakket stund jeksel nr. 13. Den var vertskap for et hull på størrelse med Ditten-kvartalet i Oslo, og burde slettes ikke konfronteres med en tyggis' konsistens. Jeg ante fred og ingen fare, fantaserte om den svære bobla jeg skulle blåse når klysa var moden for det. Så smalt det. Verden for øvrig var for en stakket stund et fredelig sted, for all ondskap og all smerte som universet kunne oppdrive, fikk utløp i jeksel nr. 13. Jeg rev meg i håret og forsøkte å kontrollere de kroppslige spasmer. Smertehylet kunne høres helt opp til Brøttum.

Slikt går ikke upåaktet hen, og jeg ble fra den dag en bitter mann. For de som måtte synes jeg til tider overdriver mine kritiske blikk på samfunnet, må det sies at jeg tillegger nettopp samfunnet all skyld for det inntrufne. Hadde jeg blitt tilstrekkelig belært i god tannhelse og stimulert til å følge opp de gode råd skoletannlegen ga, ville jeg i dag vært en harmonisk fyr med et positivt syn på livet. Den gang ei.

For øvrig har jeg beholdt et snev av livsgnist, og erkjent at det kreves noen positive impulser for å takle hverdagen. Jeg kan derfor tidvis observeres med et smil om munnen, og hvis vindretningen tillater det vil det også kunne høres latter. Vel, ihvertfall litt humring.

Alt på denne siden er sånn derre copyrightet. (Det kan du ikke sitere meg på, for da bryter du copyrighten.) Bryter du reglene vil jeg tvinge deg til å lukte på sykkelhjelmen min. Den er sju år gammel, velbrukt og fortsatt uvasket.